Geologien på Hardangervidda

Her kan du lære mer om hvordan Hardangervidda, som en gang var havbunn, har blitt til Europas største høgfjellsplatå.

Fra havbunn til høyfjellsplatå

Hardangerviddas geologiske historie strekker seg langt tilbake i tid, her finnes bergarter eldre enn 1500 millioner år. Gang etter gang har ny berggrunn blitt bygd opp og etter det erodert helt eller delvis ned, før nytt materiale har lagt seg oppå eller trengt inn nedenfra.

Vidda ble for ca 550 millioner år siden oversvømt av hav. Havet dekket fjellvidda i 100-150 millioner år, gjennom de ulike geologiske tidsperiodene kambrium og ordovicium. Sand og slam ble ført ut i havet, og disse sedimentene ble gradvis herda til kvartsitt og fyllitt.

Fyllitten er den dominerende bergarten vest på Hardangervidda.
I nord og øst er de sedimentære bergartene slitt vekk og grunnfjellet ligger i dagen.

Skyvedekke som skapte fjelltopper

Den største omveltningen i geologihistorien skjedde da et enormt såkalt skyvedekke gled inn over havbunnen mot slutten av silurperioden. Dette skyvedekket kan ha vært nærmere 3000 meter tykt, og det er rester av dette som utgjør de mest markerte fjellformasjonene og landemerkene på Hardangervidda i dag:

Hårteigen (1691 moh.)
Hardangerjøkulen (1859 moh.)
Toppene i i sørvest i Haukelifjellmassivet med Sandfloeggi (1721 moh.) som den høyeste.

Disse bergartene som er skjøvet på plass fra nordvest inneholder harde, krystallinske bergarter der gneis er den mest vanlige.

Da viddelandskapet ble til

I løpet av de neste jordperiodene ble fjellmassene delvis nedbrutt. Erosjonen fortsatte mange steder ned i grunnfjellet og ned i urtidsfjellet. Hardangervidda og viddelandskapet ble i store trekk utformet i denne perioden.

Da fjordene ble til

I tertiærtiden, for 50 millioner år siden, fikk vi en landheving som var størst i vest, og dype fjorder oppstod som resultat av økende erosjon.

Istid

Klimaet endret seg og store breer vokste til en en enorm iskappe som dekket hele Skandinavia og Nord-Europa. Etter en lang varm mellomistid fikk vi den siste store istiden for ca 75 000 år siden. De siste restene av storisen var trolig borte 8500 år siden.

Isen formet landskapet

Isen formet landskapet og la igjen løsmasser i form av morenerygger og såkalte eskere, lange grusrygger som er lette å legge merke til i dag. Disse løsmassene finner vi mest av på sentralvidda og i øst. Vest og nordvest er store områder med nakent fjell. Disse områdene var de som først dukket fram da isen smeltet.